Akkurat nå kjører jeg fire prosjekter parallelt. Forskjellige språk, forskjellige målgrupper, forskjellige formater. Det burde vært kaos.
Det er det ikke.
De siste dagene har jeg skrevet en velkomstsekvens på 20 e-poster for Din Plattform, to SEO-artikler på svensk, tre artikler på engelsk for Freymwork, og skrevet om en hel e-bok om landingssider fra bunnen av. I tillegg har jeg jobbet med WordPress-plugins.
Det er ikke en humblebrag. Det er en observasjon om hva som skjer når systemet bærer konteksten i stedet for hjernen.
Hvorfor det burde vært umulig
Kontekstbytte er dyrt. Alle som har jobbet med mer enn ett prosjekt vet det.
Hvert prosjekt jeg driver har sin egen tone. Din Plattform er pragmatisk og konkret – svensk, rettet mot småbedrifter som vil bygge digitale systemer de eier. Freymwork er tight og eksperimentell – engelsk, rettet mot soloentreprenører som bygger med AI. Tipping Point er reflekterende og systemfokusert. RickardGothlin.se – og denne bloggen – er personlig og transparent.
Å skrive en hjelpsom tutorial om SEO-plugins på svensk og deretter bytte til en artikkel om prompt workflows på engelsk med en helt annen stemme. Det krever mer enn disiplin. Det krever at du kan laste inn riktig kontekst raskt.
Tidligere løste jeg det med dokumenter. En Google Drive-mappe per prosjekt med stilguider, målgruppebeskrivelser, eksempler på gode tekster. Det fungerte – i teorien. I praksis åpnet jeg sjelden dokumentene. Jeg stolte på hukommelsen. Og hukommelsen lyver. Ikke dramatisk, men nok til at tonen gradvis glir i feil retning. En Din Plattform-tekst som plutselig høres litt for eksperimentell ut. En Freymwork-artikkel som blir unødvendig pratsom.
Og det er nettopp det som pleier å svikte. Ikke motivasjonen. Ikke ideene. Kontekstbyttet. Du setter deg ned for å skrive, men hjernen henger fortsatt igjen i forrige prosjekt. Tonen glir. Budskapet blir generisk. Det tar en halvtime bare å «komme inn i» riktig modus.
Hvis du gjør det hver dag, over flere prosjekter, mister du timer. Ikke på å skrive – på å laste inn kontekst som allerede finnes dokumentert et sted.
Systemet som bærer konteksten
Løsningen jeg har landet på er et Claude-prosjekt med en kunnskapsbase som vet hvem jeg er, hva jeg bygger, og hvordan jeg kommuniserer – før jeg har skrevet et ord.
Det høres kanskje abstrakt ut. Konkret handler det om et lag av dokumenter: stemmeprinsipper som beskriver nøyaktig hvordan hvert prosjekt skal høres ut. Prosjektprompter som definerer målgruppe, fokus og tone. Innholdsmaler for artikler, e-poster, sosiale innlegg og lead magnets. Strategidokumenter som beskriver hva hvert prosjekt skal oppnå og hvordan de henger sammen.
Det er ikke en chatbot jeg stiller spørsmål til. Det er en samarbeidspartner som har kontekst.
Når jeg sier «skriv en artikkel til Din Plattform» vet systemet allerede at tonen skal være pragmatisk, at målgruppen er småbedrifter med 1–5 millioner i omsetning, at CTA-en peker mot minikurset, og at jeg aldri bruker hype-språk. Jeg trenger ikke forklare det hver gang. Konteksten er allerede lastet.
Det betyr at selve kontekstbyttet – det som kostet meg en halvtime per prosjekt – skjer på sekunder. Ikke fordi jeg har blitt bedre til å bytte. Men fordi jeg sluttet å prøve å holde alt i hodet.
Det finnes et stemmedokument som definerer hvordan jeg åpner tekster, hvilke overganger jeg bruker, hvilke formuleringer jeg unngår. Det finnes prosjektprompter som beskriver hvert prosjekts formål, publikum og filosofi. Det finnes maler for hver innholdstype – korte artikler, lange artikler, e-poster, sosiale innlegg. Og det finnes strategidokumenter som forklarer hvordan prosjektene henger sammen.
Til sammen danner det et lag av kontekst som gjør at jeg kan hoppe mellom prosjekter uten å miste retningen.
En ting som er viktig for meg: dokumentene er mine. Hvis verktøyet forsvinner i morgen har jeg fortsatt en komplett beskrivelse av innholdssystemet mitt, stemmen min og strategien min. Eierskap før avhengighet – samme prinsipp jeg snakker om med nettsider og e-postlister, anvendt på hvordan jeg samarbeider med AI.
Hva det ser ut som i praksis
De siste dagene har samme kunnskapsbase generert vidt forskjellige ting.
En velkomstsekvens for Din Plattform – 20 e-poster som bygger relasjoner med kalde kontakter over 60 dager. Tonen måtte være varm men ikke selgende, pragmatisk men personlig. Systemet visste at mottakerne hadde takket nei til et tidligere tilbud men akseptert nyhetsbrevet. Den nyansen hadde vært lett å overse uten kontekst.
En meningsartikkel om SEO som høres ut som Din Plattform – ikke som Freymwork. Pragmatisk. Konkret. Uten hype. Samme dag en artikkel om prompt workflows for Freymwork med en helt annen stemme – tightere, mer eksperimentell, raskere tempo.
En hel e-bok om landingssider, omskrevet fra et PLR-manuskript som hadde riktig struktur men helt feil tone. Systemet hjalp meg beholde arkitekturen og skrive om alt til en stemme som passer Din Plattforms publikum.
Samme system. Samme kunnskapsbase. Forskjellige outputs. Det handler ikke om at AI-en «kopierer» stilen min. Det handler om at systemet vet hvilken versjon av meg som trengs for hver kontekst.
Hva jeg lærte
Den største innsikten er enkel men viktig: struktur begrenser ikke kreativitet. Den frigjør den.
Når jeg ikke trenger å bruke mental energi på å huske hvilken tone et prosjekt har, eller hvilken CTA som er aktuell, eller hvem målgruppen egentlig er – da kan jeg legge den energien i selve tenkingen. I å skrive bedre. I å se sammenhenger jeg ellers hadde gått glipp av.
Det kobler til et av grunnprinsippene mine: design for lav energi, ikke høy motivasjon. Systemet skal fungere også på dager når jeg ikke er på topp. Det skal ikke kreve at jeg «kommer i sonen» for å produsere noe bra. De dagene kommer. Og det er nettopp de dagene som avgjør om et system holder eller ikke.
Det finnes en annen innsikt også, en jeg ikke hadde forventet: prosessen med å bygge kunnskapsbasen tvang meg til å artikulere ting jeg aldri hadde formulert tydelig. Hva er egentlig forskjellen i tone mellom Din Plattform og Tipping Point? Hvilke formuleringer unngår jeg? Hva er det for filosofi som binder prosjektene sammen? Å skrive det ned gjorde systemet skarpere – men det gjorde også min egen forståelse av hva jeg bygger tydeligere.
Det er ikke ferdig. Jeg justerer stemmeprinsipper, legger til maler, oppdaterer strategidokumenter. Systemet blir litt skarpere for hver sesjon. Det er poenget – det er ikke noe jeg bygger én gang og deretter glemmer. Det er et levende lag mellom meg og innholdet mitt.
Jeg kommer tilbake med hvordan det utvikler seg.
