Akkurat nå har jeg et prosjekt i Claude med over 50 dokumenter. Systeminstruksjoner, stemmeprinsipp, innholdsmaler, prosjektbeskrivelser, personlighetsprofiler, copywriting-rammeverk. Alt koblet sammen i en struktur som gjør at AI-en ikke bare vet hva jeg vil ha – den vet hvordan jeg tenker.
Det er ikke slik de fleste bruker AI. De fleste åpner en ny chat, skriver en prompt, får et svar, lukker chatten. Neste dag: samme prosedyre. Fra null. Hver gang.
Jeg har bygget noe annet.
Problemet med å starte fra null
Det finnes en grunnleggende friksjon i måten de fleste jobber med AI-verktøy på. Hver ny samtale er et blankt ark. Ingen kontekst. Ingen historikk. Ingen forståelse for hvem du er eller hva du holder på med.
Resultatet? Du bruker mer tid på å forklare situasjonen din enn på å faktisk få hjelp. Du beskriver målgruppen din for femtende gang. Du forklarer tonen din igjen. Du minner om at du ikke vil høres ut som en LinkedIn-guru.
Og selv når du klarer å gi nok kontekst i en enkelt prompt, blir resultatet ofte generisk. Det høres ut som hvem som helst kunne ha skrevet det. Teknisk korrekt, men uten personlighet.
Det er en viktig forskjell mellom å bruke AI og å ha et system med AI. Å bruke AI er å stille spørsmål og få svar. Å ha et system er å bygge en kontekst som gjør at svarene faktisk passer inn i det du bygger.
Hva prosjektet inneholder
Claude har en funksjon som heter Projects. Kort fortalt: du kan laste opp dokumenter som alltid er tilgjengelige i hver samtale innenfor det prosjektet. Det er ikke en chattelogg – det er en kunnskapsbase.
Prosjektet mitt er organisert i tre lag.
Det første laget handler om hvem jeg er. Der ligger et personlighetsdokument som beskriver hvordan jeg tenker, hva slags humor jeg har, hvilke kulturelle referanser som påvirker tonen min. Der finnes også et dokument om min profesjonelle bakgrunn – erfaring, ekspertise, hvor jeg befinner meg i karrieren. Disse dokumentene refereres aldri direkte i innholdet. De fungerer som et usynlig filter som påvirker tone og vinkel.
Det andre laget handler om hva jeg bygger. Jeg driver tre prosjekter – Din Plattform, Tipping Point og Freymwork – pluss denne personlige bloggen. Hvert prosjekt har sin egen systemprompt som beskriver rolle, målgruppe, toneleie, prinsipper og hva som bør unngås. Der finnes også en innholdsmatrise som definerer hvilke emner og vinkler hvert prosjekt skal bruke, og et overordnet strategidokument som holder helheten sammen.
Det tredje laget handler om hvordan jeg kommuniserer. Der ligger det jeg kaller Voice Operating Layer – et dokument som oversetter hvem jeg er til hvordan jeg skriver. Setningsrytme, åpningsteknikker, overganger, avslutninger. Og deretter maler for hver type innhold: korte artikler, mellomstore artikler, e-post, sosiale medier, lead magnets.
Det er ikke en tilfeldig samling dokumenter. Det er et system med bevisste avhengigheter. En artikkkelmal vet at den skal hente rubrikk-logikken fra overskrift-dokumentet, strukturen fra disposisjonsdokumentet, stemmen fra Voice Operating Layer. Hver del peker mot riktig kilde.
Hvordan det fungerer i praksis
I stedet for å skrive en lang prompt hver gang kan jeg starte en samtale med noe sånt som: «Skriv en artikkel til Din Plattform om hvorfor småbedrifter bør eie e-postlisten sin.»
Systemet vet allerede at Din Plattform er svenskspråklig med pragmatisk tone. Det vet hvilke vinkler som passer prosjektet – kanskje «opinion» eller «right vs wrong». Det vet at jeg foretrekker prosa fremfor punktlister, at jeg aldri avslutter med «Lykke til!», og at åpningene mine skal være konkrete observasjoner eller påstander som utfordrer.
Jeg trenger ikke forklare det. Det finnes allerede i konteksten.
Det betyr ikke at jeg trykker på en knapp og får en ferdig artikkel. Prosessen er fortsatt et samarbeid. Systemet foreslår en disposisjon som jeg gjennomgår og justerer. Deretter skrives artikkelen seksjon for seksjon med stemmeprinsippene mine aktive gjennom hele prosessen. Jeg gir tilbakemelding, endrer retning, legger til egne tanker.
Men utgangspunktet er et helt annet. I stedet for å starte med å bygge kontekst starter jeg med å tenke innhold. Den mentale kostnaden ved å skape noe synker drastisk.
Det høres kanskje ut som en liten forskjell. Det er det ikke. Forskjellen mellom å forklare seg hver gang og å bli forstått med én gang er forskjellen mellom å ha et verktøy og å ha en arbeidspartner.
Filosofien bak systemet
Dette prosjektet følger de samme prinsippene som alt annet jeg bygger.
Struktur før skalering. Jeg bygde ikke dette systemet for å produsere mer innhold. Jeg bygde det for at innholdet jeg produserer skal være konsekvent og personlig, uansett om jeg har en god dag eller en treg mandag.
System før viljestyrke. Jeg vil ikke være avhengig av at jeg husker alle prinsippene og preferansene mine hver gang jeg setter meg ned for å skrive. Systemet bærer den vekten.
Eierskap før avhengighet. Kunnskapsbasen er min. Dokumentene er mine. Om Claude forsvinner i morgen har jeg fortsatt en komplett beskrivelse av innholdssystemet mitt, stemmen min og strategien min. Det er dokumentasjon som eksisterer uavhengig av verktøyet.
Dette er ikke et hack eller et smart triks. Det er infrastruktur. Samme type tenkning som å bygge en nettside du eier i stedet for å legge alt på sosiale medier. Samme logikk, anvendt på hvordan jeg samarbeider med AI.
Dette er ikke ferdig
Prosjektet utvikler seg hele tiden. Jeg legger til nye maler, justerer stemmeprinsipper basert på hva som fungerer, oppdaterer prosjektbeskrivelser når retningen skjerpes. Dokumentene har versjonsstatus – noen er stabile, andre er work in progress.
Det er poenget. Det er ikke et system jeg bygde én gang og deretter glemte. Det er et levende lag mellom meg og innholdet mitt som blir bedre jo mer jeg bruker det.
Jeg kommer tilbake med hvordan det utvikler seg.
